GEDIGEN PLEKTERFEST

Musikalske storheter fra 70-tallet møtte publikum.

Sakset fra Driva mandag 30. juli 2007.

Tekst og foto: Magne Lillegård.  magne.lillegard@driva.no

Plekterfesten i gamle Valsøyfjord kraftstasjon ble en gedigen suksess med publikum på anslagsvis 500 pluss.

Både publikum og gamle gitarhelter og andre musikalske helter
stortrivdes tydeligvis i hverandres selskap i den for anledningen stivpyntede kraftstasjonsbygningen. Veteranbåtklubben har gjort en
kjempeinnsats med å rydde til storinnrykket på forhånd, og arrangørene
hadde hengt opp tepper både i tak og vegger for å gjøre akustikken inne i de gamle betonglokalene til å leve med. I tillegg var rekker med innrammede originalplakater fra disse orkestrenes storhetstid, hengt opp langs veggene, og alt lagt til rette for en kosestund av de sjeldne.

Og det var akkurat det det ble.

Her skinte det klart i gjennom at denne kvelden var folk gått ut for å ha det hyggelig og jubelen løftet taket fra fra første tone fra New Motion som var første band ute på plekterfesten.

Et munnhell hevder at de gamle er eldst. Det kan nok stemme, for de som har opprettholdt spillingen hele veien fram til i dag, men det må være lov å si at de bandene som ga seg sist, fremdeles hadde musikken best i fingrene. New Motion hadde sin siste spillejobb så sent som i 2000, og Runar Gillebo og resten av gjengen hadde full kontroll fremdeles.

Ragnarock husker vi fra 80-tallet som et meget ungt og lovende band, og de makter å imponere fremdeles. Det var artig å se igjen Irene Botten og Kåre Dønheim og gitarist Mareno Halvorsen i storslag framme på scenekanten, og Dønheim fleipet med at Irene hadde så forferdelig store briller på 80-tallet. Bror Nils Børge bak trommene gjorde den godmodige mobbingen fullkommen med kommentaren: "En kainn sei ka'n vil om ho Irene, men ho ha komme sæ".

Når det er sagt lyste spillegleden også av de eldste musikerne, og publikum var kommet for å ha det artig og hylle fordums storhet, ikke for å kritisere stive fingre og glemte akkorder. Med en slik innstilling fra et feststemt publikum er festen dømt til suksess.

Bassist Tore Fjærli, som i sin tid spilte profesjonelt med Wolfgang, holdt det gående helt til fingrene ikke klarte mer. Da Blizzard gikk på scenen i halv ett-tida om natta, hadde stive fingre sagt takk for seg og Fjærli ba om permisjon. Men duverden for en respons han fikk fra publikum mens han sto på scenen. Dette må være saker for gamlekara til å leve på i lange tider.

Og Heine Røe gikk på scenen sammen med Blizzard og spilte bass på orgelpedalene.

Flere som prikket Drivas utsendt på ryggen hadde den samme kommentaren: "- Dette er jo artigere enn Fosskonserten, er det ikke?"

Og på mange måter var det absolutt det. Vi fikk se med selvsyn hvorfor Oddrun Strand hadde egen fanklubb på Tustna. Riktignok bare med to medlemmer, men utstrålingen, glimtet i øyet og kontakten med publikum var udiskutabel.

Også Magne Gillebo imponerte med stort trøkk på scenen sammen med Bonkers, mens bror Runar Gillebo har holdt det gående lengst av alle siden, han begynte i Motion tidlig på 70-tallet. Han dukket opp i en rekke sammenhenger, sammen med blant andre Fahrenheit, Wolfgang og New Motion og hadde nok mest spilletid av samtlige lørdag kveld.

" Det er vel bare Runar, Egil Enge, Jostein Dønnem, Kolbjørn Botten og jeg selv som fortsatt holder på aktivt med musikk, mente Kåre Dønheim, for tida steelgitarist hos countrybandet Nashville.

Uansett aktive spillemenn eller avdankede musikere som har hatt gitaren liggende på hylla i alle disse årene, publikum var i ekstase fra begynnelse til slutt. Plekterfesten med disse musikerne er kanskje en engangsforeteelse, men vi håper i det minste at gamle Valsøyfjord Kraftstasjon med dette står fram som gjenoppstått fra de døde og at den vil bli hyppig brukt som konsert- og festlokale også i framtida.

Jo, vi gir publikum rett; dette var artigere enn fossen.